Kamerainnstillinger for green screen: sjekkliste før du bestemmer deg

Lukkertiden bestemmer hvor skarpe kantene blir når motivet beveger seg. Er den for lang, smøres hår og hender ut, og keying-programmet får en bred, halvgjennomsiktig sone å jobbe med. Resultatet er en uryddig kant som ingen maske rekker å redde. Som tommelfingerregel for video bruker mange en lukkertid på omtrent det dobbelte av bildefrekvensen, men for green screen kan en kortere verdi gi renere kanter.

Det du betaler for en kortere lukkertid, er mindre lys inn til sensoren og en mer hakkete bevegelse. Derfor er det en avveining, ikke en regel. Jeg anbefaler å ta en kort testtake med motivet i vanlig bevegelse, se den i stor størrelse og vurdere kantene før du bestemmer deg. Ett minutt med testing sparer deg for en time med retusjering senere.

Husk også at lysstoffrør og enkelte LED-lamper kan gi flimmer ved visse lukkertider. Ser du striper eller pulserende lysstyrke i bakgrunnen, prøv en annen verdi eller en lyskilde som er laget for å gå jevnt. Slike striper ødelegger en ellers fin bakgrunn.

Blenderåpningen styrer både hvor mye lys som slipper inn og hvor stor del av bildet som er i fokus. Åpner du blenderen helt, får du mye lys, men en tynn fokussone, og motivets kanter kan bli myke når personen beveger seg litt frem eller tilbake. Blender du ned til et mellomområde, blir kantene jevnt skarpe, og det er der de fleste objektiver også gir sitt beste bilde.

Det er fristende å la bakgrunnen bli uskarp, slik man gjør i portretter. For green screen virker det mot sin hensikt, siden en jevn og tydelig grønn flate er enklere å fjerne enn en flate med svake overganger. Du ønsker et motiv som er skarpt fra ytterste hårstrå til skulder, og en bakgrunn som er ensartet og uten detaljer.

Sjekk også avstanden mellom motiv og bakgrunn. Står personen nær lerretet, må du ta hensyn til skygger og grønn refleksjon uansett blender. Står hun lenger fra, får du mer plass til å velge blenderåpning uten at kantene lider. Rommet setter ofte grensen før kameraet gjør det.

ISO er det siste du bør skru på, ikke det første. Høy ISO gir korn og fargestøy, og støy i en grønn flate gjør keyingen vanskeligere fordi hver piksel varierer litt fra naboen. Maskene blir da urolige, og du ender med kanter som kryper fra bilde til bilde. Hold ISO så lav som lyset tillater, og heller tilfør mer lys enn mer forsterkning.

Hvis du står i et rom der lyset ikke rekker, er det bedre å kutte ned på en annen ting først. Lengre lukkertid, litt åpnere blender eller en ekstra lampe på bakgrunnen er ofte billigere enn støyen du får ved å dra opp ISO. Ta en testtake på to eller tre ISO-verdier, og sammenlign den grønne flaten i stor størrelse på en skjerm.

Mange kameraer har en grunnleggende ISO der de gir best dynamikk. Slå opp i bruksanvisningen for din modell, og hold deg nær denne verdien når du kan. Vet du hvilken verdi som er kameraets beste, har du et fast utgangspunkt som alt annet kan justeres rundt, og du slipper å gjette hver gang.

Hvitbalansen bør låses manuelt. Automatikken justerer seg etter hva som er i bildet, og når en person beveger seg inn og ut av rammen, kan fargen på bakgrunnen vandre litt fra bilde til bilde. Det gir en grønn flate som endrer tone underveis, og da må keyingen kjempe mot en bevegelig målestokk. Velg en fast kelvinverdi som passer lysene dine, og behold den gjennom hele opptaket.

Bruk gjerne et grått kort eller en nøytral flate i bildet i et første testbilde. Da har du et referansepunkt som lar deg sjekke at hudtoner og klær ser riktige ut, og som gjør det enklere å justere i etterbehandlingen. Husk at den grønne bakgrunnen kaster farget lys på motivet, og at hvitbalansen alene ikke fjerner dette.

Velg også en fargeprofil som beholder mest mulig informasjon, hvis kameraet tilbyr det, og vær oppmerksom på at kraftig komprimering kan slå sammen farger rundt kantene. Det er særlig synlig rundt hår. En litt flatere profil kan gi mer å jobbe med i redigeringen, så lenge du vet hvordan du henter den tilbake.

Den siste og viktigste jeg gjør før jeg bestemmer meg, er å ta et prøveopptak på noen sekunder og legge det rett inn i redigeringsprogrammet. Der setter jeg på en keying og ser hvordan kantene oppfører seg i bevegelse, ikke bare i stillbilde. En innstilling som ser bra ut på kameraskjermen, kan vise seg å være for støyende eller for myk når den forstørres.

Bruk en tydelig merket demonstrasjonsbakgrunn når du tester, slik at du kan skille mellom hva som kommer fra kameraet og hva som kommer fra selve bakgrunnen du legger inn. Se særlig på hår, skuldre og hender, for det er der feil viser seg først. Noter hva du justerte mellom hver test, så du kan gå tilbake til den beste.

Når testen ser ren ut, skriver du ned alle verdiene: lukkertid, blender, ISO, hvitbalanse og profil. Neste gang du setter opp i samme rom, starter du fra disse tallene og justerer bare det som har endret seg. Det er slik et oppsett går fra å være et eksperiment til å bli en rutine du kan stole på.